Nettnøytralitet og ny nettvirkelighet

(Fornebu, 13. juni 2014) Internett er en åpen og demokratisk arena. Men det er også en arena for mange kommersielle aktører. I debatten om nettnøytralitet må vi ta utgangspunkt i internettverden slik den er, skriver divisjonsdirektør Harald Krohg i Telenor Norge . 

«Lovfesting av nettnøytralitet vil være en garanti for et fortsatt åpent nett», skriver Dagbladets Jan Omdahl den 3. april i år. Vi er mange som enes om at internett bør være fritt og åpent, uten sensur, struping og blokkering av innhold. Bak den enkelte brukers internettilgang er internett likevel mindre åpent og egalitært enn mange kanskje tror.

Mesteparten av internettjenestene vi i dag benytter kommer ikke fra det gamle dugnads-internettet. Tjenestene kommer fra datahaller der innholdsleverandører betaler for lagring og distribusjon av innhold. Aktørene bak denne utviklingen er internettselskaper som Akamai, Google og Netflix. Og de er ikke alene. Alle store innholdsleverandører på internett har egne sky- og mellomlagringstjenester. Og har de ikke løsningene selv, så kjøper de av spesialiserte tilbydere. Formålet er å levere gode brukeropplevelser til kundene. Norske mediebedrifter er ikke noe unntak. NRK, TV2, VG og Dagbladet distribuerer internettjenester via løsninger som i tradisjonell forstand ikke kan defineres som et «åpent internett», men snarere som lukkede, kommersielle og private nett. 

Gratis samtrafikk  
For å forstå det som skjer lenger bak i internett - i det såkalte «internet backbone» - er et historisk tilbakeblikk nyttig.

Fiktivt, men realistisk eksempel fra 1994: Når et nettselskap ønsker å koble sitt eget nettverk til internett og tilby kundene internettaksess må det gjøre to ting. For det første etablerer det samtrafikkavtaler (interconnect) mot andre nettverk. Nettselskapet benyttere nettene til andre aktører, mot å gi tilgang til eget nett. Det er ingen pengetransaksjoner mellom aktørene. Dette er og var en form for dugnad som fører til at internett vokser, og blir en «vinn-vinn» for alle. «Interconnected networks» er det opprinnelige og forklarende navnet på internett.

Direkte samtrafikk (på internett kjent som «peering») er likevel ikke nok for at vårt fiktive nettselskap skal kunne tilby kundene tilgang til hele internett. Selskapet må også inngå avtale med en eller flere av de aller største nettverksaktørene (som har peeringavtaler verden over). Dette kalles å kjøpe en «IP transit». Denne avtalen må den nyoppstartede internettleverandøren betale for. Heller ikke i 1994 var internett bare dugnad. Det var penger å tjene for de store.

Fremtiden er her
Rundt årtusenskiftet endrer internett karakter. Fra å være et nettverk i hovedsak kjennetegnet av ikke-kommersielle tjenester, fri deling av informasjon og åpen tilgang, blir nettet mer kommersielt og ulike betalingsmodeller vokser frem. Trafikkutviklingen tilsier også at distribusjonen må effektiviseres.

I 1998 etableres selskapet Akamai. Forretningsideen er å ha servere rundt omkring i verden hvor innholdsleverandører kan kjøpe lagring og distribusjon. Innholdet kommer nærmere kundene, flaskehalser reduseres og kvaliteten for sluttbrukeren blir bedre. Akamai tar betalt for dette, og alle innholdsleverandører samt mange andre former for tjenestetilbydere på internett ser seg tjent med å kjøpe slike distribusjonstjenester. Betaling for distribusjon ved hjelp av mellomlagringstjenester (kjent som CDN: Content Delivery Networks) blir vanlig. I debatten om nettnøytralitet blir et slikt regime ofte fremholdt som et skremmende scenario. Det er det ikke. Det er slik internett allerede fungerer.

I debatten hevdes det gjerne at betalingsløsninger vil ramme gründervirksomheter. For igjen å sitere Omdahl i Dagbladet: «Under et regime som det FCC (amerikanske kommunikasjonstilsynet) foreslår, vil det bli langt vanskeligere, for ikke å si umulig, for oppstartbedrifter å konkurrere med de etablerte og pengesterke gigantene. Under et slikt regime vil det neste Facebook kanskje være avskåret fra muligheten til å forandre verden». Omdahl holder opp en usikker fremtid, men beskriver egentlig situasjonen slik den allerede er. Konsekvensene er satt litt på spissen, men størrelse har lenge vært en økonomisk maktfaktor på internett. Store innholdsleverandører har allerede sterke kort på hånden i forhandlinger og får billig distribusjon gjennom å fremforhandle egne samtrafikk- eller distribusjonsavtaler. Mindre aktører må betale mer.

Kommersiell arena
Som eksempel kan vi trekke frem Dagbladets nett-TV-kanal som kjøper videodistribusjon i Norge av en stor internasjonal mellomlagrings-aktør. De betaler dermed mer (per utspilte MB) enn store amerikanske aktører med egne distribusjonstjenester. Dersom det skulle lovfestes at Netflix og Google ikke skulle måtte betale for å plassere ut sine mellomlagringsløsninger (slik de mest ivrige nettnøytralitetsforkjemperne ønsker) ville ulikhetene faktisk forsterkes; Dagbladet og mindre aktører ville fortsatt måtte betale til tredjeparts-distributører, mens Google og Netflix ville oppnå langt bedre vilkår.

Internett har vokst frem uten å være regulert, verken i USA eller i Europa. Mange nettnøytralitetsforkjempere mener reguleringen «endres» når FCC i USA og Europaparlamentet ønsker å regulere internett, men dette er en gal fremstilling. Det er mer riktig å si at myndighetene skal begynne å styre et marked som så langt har utviklet seg gjennom teknologiinnovasjon og nye samarbeidsmodeller. Telenor representerer den parten som mange nå vil regulere, men vi synes det er underlig at nettnøytralitetslobbyen i Google og Netflix vil at vår del av internettet skal reguleres, mens de selv skal forbli uregulert. Vi synes også det er villedende når argumentasjonen for et såkalt «nøytralt nett» bygger på et ønske om å konservere et internett og et sett med løsninger som ikke lenger finnes. For det er snart tjue år siden det ble innført betalingsmodeller på internett, og internett gikk fra å være en akademisk dugnad til å bli en kommersiell arena.

Harald Krohg, divisjonsdirektør i Telenor Norge