Telenor sier: Dekningsutfordringer på Jar

Vanligvis er ønsket om mobildekning sterkt. Lokalt engasjement overgår ofte teleoperatørenes iver og evne til å levere raskt nok. Derfor er det spesielt å oppleve lokalmiljø der noen skeptikere får trumfe myndigheter og allmennhetens forventinger.

 Av Bjørn Amundsen, dekningsdirektør i Telenor Norge

(Dette innlegget sto på trykk i Asker og Bærum Budstikke 26. juni)

Gjennom nasjonale bestemmelser er fast- og mobilnett definert som kritisk infrastruktur, på linje med elektrisitetsforsyning. Vi tar ikke lett på dette ansvaret.

Bærum har lenge hatt dårligere dekning enn hva vi og publikum har ønsket. Årsaken har vært motstand blant noen få, men innflytelsesrike personer lokalt. Uten rot i vitenskap eller nasjonale regler har de fått gjennomslag for misforstått frykt for stråling. Den debatten fører det for langt å komme inn på her. Effekten fra gjengs basestasjon hos Telenor ligger på noen få promille av grenseverdien fastsatt av norske myndigheter. Allerede her ligger innbakt føre-var-hensyn, langt fra noen helserisiko. Dessuten, god dekning krever mindre effekt fra mobiltelefonen folk bærer med seg.

Budstikka har tidligere vist hvordan Bærum kommune har skapt store vanskeligheter for oss som vil bygge dekning. Gleden var derfor stor da føringer fra nasjonale myndigheter og anbefalingene til kommuneadministrasjonen fikk tilslutning fra flertallet av de lokalt folkevalgte. Bærum gikk fra å være nei- til ja-kommune for oppføring av basestasjoner.

Artikkel i Budstikka: Konflikten om masten på Jar

Fortsatt gjelder imidlertid lokale føringer på ekstra prosess for basestasjoner ved knutepunkt som skoler. Hverken Asker eller Oslo har slike særkrav. Praksisen har ingen annen begrunnelse enn ønsket om særlig å ivareta de blant publikum som ikke vil akseptere dokumenterte helse- og strålevernfaglige anbefalinger. 

Raskeste vei til dekning vil derfor være gjennom private avtaler. Slik kan det framstå som kommunen skyver utfordringen med plass for kritisk infrastruktur over på private gård- og grunneiere. Enda mer bekymringsfullt er det at de som har stilt eiendom til disposisjon, og selv bor i nabolaget, blir sårbare for et desibeldemokrati. De som er villige til å bråke mest kan tvinge igjennom sin mening som om den var folkeviljen, uten å vite om dette er flertallsviljen til den berørte befolkning. Desibeldemokratiet opererer dessuten gjerne uten saklig prosess. Vitenskap og lovverk settes til side. Dialog erstattes med monolog.

Bjerklundsveien på Jar er blitt gata der støy fra noen nå midlertidig har vunnet gjennom. Tilbake står ikke bare vi i Telenor, som godt kan tåle en støyt, men også helt vanlige innbyggere som ikke har gjort annet enn å følge oppfordringen om å stille plass til disposisjon for at dette nærmiljøet kan få bedre mobildekning. Av hensyn til vår avtalepartner som er blitt offer for høyst usaklig framferd i eget nærmiljø, har vi sett oss nødt til å droppe det planlagte utbyggingsprosjektet. Istedenfor en skånsom og effektiv innplassering der, blir vi nå nødt til å starte på nytt med å lete etter lokasjon i nærmiljøet. 

Godt, faglig arbeid med radioplanlegging må til for å oppnå ønsket dekning og kapasitet i mobilnettet. Vi kan ikke bare sette opp basestasjoner der det gis plass – lengst unna enhver som måtte føle ubehag ved slik etablering. Nye basestasjoner må plasseres slik at de stemmer overens med øvrige stasjoner og omkringliggende landskap. Derfor er det ingen lett sak å finne erstatning til gode steder for en basestasjon. 

Vi vil arbeide videre for bedre dekning på Jar, men ikke for en hver pris. Helt spesielt blir det denne gangen, der velvillige enkeltpersoner helt urimelig har blitt skyteskive. 

Debatt om utbyggingssaker lever vi godt med. I overenstemmelse med gårdeier velger vi derfor å si: Kom ut i åpent lende. Våg å stå for påstander dere kan dokumentere. Slutt med usaklige angrep på dem som ikke har gjort annet enn å stille arealer til disposisjon for helt lovlige og sterkt ønskede utbygginger for mobilt bredbånd.